Et gjensyn med Mel Gibson

Et gjensyn med Mel Gibson

 

Mel Gibson er for mange en personlig favoritt, i alle fall når det kommer til litt eldre filmer, hvor det hovedsaklig handler om enkle, men gode detektivfilmer og blodig action. Andre produksjoner er blitt mer omstridte, ettersom de har kommet med diverse meningsytringer og politiske utsagn fra den anerkjente skuespilleren. Jødene i Hollywood satte lite pris på Gibsons tolkning av Kristus-pasjonen. Påfølgende fylle-krangling med politiet, og diverse utsagn ovenfor ekskona, hjalp heller ikke med å bedre det offentlige bildet, og har ført til at Mel Gibson i den senere tiden ofte blir fremstilt heller negativt i det offentlige. Det virker også som han ikke lenger får noen filmroller i Hollywood. De siste produksjonen er alle enten britiske eller australske i sitt utgangspunkt.

Likevel må man si at noen av de nyere, mer politiske filmene også har sine meritter. Politikk blir for første gang et tema i storfilmen Braveheart fra 1995. Filmen er satt i den første skotske frigjøringskrigen, i det 13. århundret, hvor Mel Gibson spiller en fattig bonde, William Wallace, som gjør opprør mot de tyranniske engelske herrene. Temaet er ikke kontroversielt i seg selv. Det handler om kampen for selvstyre og selvstendighet. Verdier som få europeere kan ha mye imot. Vi krangler heller gjerne om den filosofiske betydningen av begrepene. Ikke begrepene i seg selv.

Samme mønster finner man igjen i The Patriot fra 2000. Filmen har på sett og vis det samme plottet, med den samme historiske fienden, selv om scenen er forandret. Denne gangen kjemper Mel Gibson for Frihet i Amerika. Også her spiller han en fattig bonde, Benjamin Martin, uten noen tapt kjærlighet for det engelske herrefolket, men også uten et ønske om å gå til krig for uavhengighet. Filmene er solide verk, og de er minneverdig til det punktet at man gjerne kan se dem flere ganger. Når det kommer til det politiske budskapet i disse filmene, og også i den nyere Hacksaw Ridge fra 2016, kommer det frem tydelig budskap, om kristen pasifisme, og viljen til å ofre seg selv for høyere idealer. Filmene er inspirerende, og de innbyr til ettertanke om livet vi lever, og verden som vi lever i.

Den som ønsker mindre preken, og mer action, kan likevel sette seg ned og se Dødelig Våpen-serien på rad. De er fortsatt like gode.

Legg att eit svar

Epostadressa di blir ikkje synleg. Påkravde felt er merka *